top-banner2

Historie, bruk av heia før

Flott
Bosetning
Ved Store Myrvatn og Store Flørlivatn er det gjort funn etter teltboplasser fra tidlig steinalder (9500 år siden). Det var trolig jegere fra lavlandet som dro til fjells for å jakte på villrein.
Faste bosetninger med jordbruk tok til i yngre steinalder og bronsealder (5-2000 år siden), i fjordene og de lavereliggende dalene. Etter som folketallet økte, spredde bosetningen seg oppover i dalene. 

I Frafjord og på Rettedal er det gjort funn fra vikingtida. En mann utstyrt med tveegget sverd, spyd, øks og skjold var gravlagt her sammen med en kvinne utstyrt
utstyrt med kokekar, redskap og smykker.

Fjellgardene Mån, Fed, Blåfjellenden, Valevatn, Øyestøl, Kvitlen og Brattabø ble ryddet allerede i middelalderen. Men svartedauen la gardene øde inntil folketallet igjen økte, og gardene ble tatt i bruk på nytt. Disse gardene var i den tida gode garder.

På slutten av 1800-tallet ble de fleste fraflyttet. Nye tider kom. Gardene var veiløse.

Blåfjellenden ble fraflyttet i 1860-årene. På Kvitlen bodde det folk helt fram til 1935.

Stølsdrift

Fjellgarden var for liten til å skaffe nok fór til dyra; kyr, sau og geit. Det saftige graset i fjellet måtte utnyttes, og flere støler ble bygd til hver gard. Når sommeren kom, dro hele buskapen til stølen. Kjente støler er Østabøstølen, Blåstølen, Brådlandstølen, Jensastølen. Østabøstølen var i drift helt fram til 1926.

Graset i fjellet ble slått og tørket til høy, enten på høystakk eller i høyløer. Høyet ble hentet ned på slede om vinteren. Disse slåttene hadde som regel ordet kvev etter seg, f.eks Djupavasskveven, Kringlekveven, Halvbrekk-kveven, Bakkveven. Ser du etter, kan du kanskje finne rester etter høyløa. Stølsdrift er antagelig kjent fra før vikingtid.
HunnevatnFerdsel

Stien opp til stølen ble utbedret slik at dyra kom seg fram. Ellers gikk det gode stier på kryss og tvers mellom dalene og over fjellet. Folk gikk til fots når de skulle et sted. Stiene ble merket med små varder, "nødlinger", for å lettere finne fram. Ellers var navn viktig. Navnet Tveitebrekka forteller at stien fører til garden Tveiten sin ligger i andre enden av stien.

Gjennom Hunnedalen gikk den gamle Bispeveien. Den er ennå godt synlig på nordsiden av Hunnevatnet, og fremdeles fin å gå. Fra gammelt av lå Sirdal, Setesdal og øvre Telemark under Stavanger Amt. Biskop og fut måtte gå gjennom Hunnedalen når de skulle besøke disse områdene, noe navnene Futasete og Bispehedleren vitner om. Veien forsatte over Suleskard, slik som i dag.Blåfjellenden
Opprinnelsen til stednavnet Hunnedalen er litt uklar, men det har ingenting med hund å gjøre. Hunn kan bety fangst, bytte, jakt. Lokalt ble ordet Hunn brukt om bjørn. Fra gammelt av het elva Hunn, men kalles lenger nede bare for åna. Øvstebø betyr den øverste eller ytterste garden.
 

I 1920 fant en sauegjeter et merkelig bronsekar i steinrøysa mellom Hunnevatn og Valevatn. Det viste seg at det var fra romertiden, produsert i Italia. Hvordan karet er havnet her må vi bare fantasere oss til, men det forteller oss at det 
har vært ferdsel her i århundrer.

Bønder og handelsfolk brukte disse enkle ferdselsveiene når de skulle til og fra byen.
 
Grønafjellsdraget

Litt lenger sør går en annen god ferdeselsvei opp Kvisladalen, forbi Øystøl mot Skreå. Øyestøl var overnattingssted med skjenkebevilgning! Byvegen kalles veien fra Skreå til Maudal.

Ellers brukte Sirdølene mye å gå til Lysebotn. Ved Halvfardalen var de halvveis.Vondevegen gikk fra Valevatn over Storeknut til Sinnes. Den var vond å gå for sauedrifta.

Fra 1600-tallet kjenner vi til at folk kjøpte opp krøter og dreiv dem over heia for salg i byene langs kysten. Mens dyra var i fjellet ble de feite og fine av det gode beitet.

FidjadalenDenne krøterdrifta tok slutt på 1800-tallet, men det gode beitet blei utnyttet for sauen. Sau fra lavlandet ble samlet og driftet opp mot høyfjellet. Den nordlige driftevegen gikk over Madlandsheia, oppover Østabødalen og Hunnedalen mot Sirdalsheiane. Den midtre driftevegen gikk fra fra Kyllingstad mot Maudal, og over til Bergevadet. Her møtte den søndre drifteveg som kom fra Bjerkreim over Rambjørgheia, Stavtjørn og opp Kvisladalen. Ferden gikk så videre til Skreå. Driftevegene ligger der fremdeles. De er gode å gå, de følger alltid det beste veivalget i terrenget. Prøv å gå dem, men ta med kart og kompass for sikkerhets skyld.
 

Overnatting

Folk som vandret i fjellet før i tida måtte rekne med primitive forhold. Du var alltid 
Luftig overnatting
velkommen på fjellgardene, f.eks. Valevatn og Østabø. Støler og høyløer var heller ikke så verst. Ellers ble det å overnatte ute under store steiner eller inntil en fjellvegg. Slike overnattingsteder kalles en heller eller "hidler". Murvegger ble av og til lagt opp til vern mot vær og vind. Under deg la du kvist og mose. Over deg la du en frakk eller sekk. Folk sov i de samme klærne de brukte om dagen.